23 maj 2021
Ur Morgenbladet

Hamsun-debatt

I boken Knut Hamsun og det norske holocaust (Dreyer, 2021) argumenterer litteraturprofessor Ståle Dingstad for at oppfatningen av Hamsun som genial forfatter og politisk idiot må revideres. Forfatteren og politikeren, litteraturen og ideologien, kan ikke vurderes hver for seg, mener han.

NRKs serie Frontkjempere har også vakt debatt denne våren. Historikerne som var med i serien, mener den legger seg for tett opp til frontkjempernes egne apologier, og underkommuniserer historisk kjente fakta om krigens realiteter.

I dette essayet forteller Bjørn Westlie om sin fars, frontkjemperens, forhold til Knut Hamsun. Bjørn Westlie er journalist, forfatter og historiker. Han har tidligere fortalt om farens krigsinnsats på tysk side i boken Fars krig (2008).

Da far ikke lenger kunne ha et bilde av Quisling på stueveggen, overtok Hamsun hedersplassen, skriver Bjørn Westlie.

Av Bjørn Westlie , forfatter og historiker

På veggen i vår stue hang det et portrett av Knut Hamsun. Far hadde hengt opp fotografiet av denne gamle mannen han forgudet. Det var i denne lille stua vi spiste, det var her vi så på tv, det var her jeg gjorde lekser; det var vårt oppholdsrom. Med sitt skarpe blikk holdt Hamsun øye med oss. Far hadde selv snekret en bokhylle som ble malt blå og i den hadde han sirlig plassert sin samling av Hamsuns bøker. Den sto også i stua. Mor sov på en sofa i stua og den siste hun så før hun sovnet, var derfor Knut Hamsun – og ikke far. Han sov i det andre rommet i leiligheten vår, der jeg og søsteren min også hadde våre senger. En landssvikdømt og svært bitter frontkjemper hadde tatt familien med seg inn i et indre eksil der ingen kunne komme på besøk. Det var som om han ønsket at vi skulle lide like mye som det han gjorde. Da ville vi forstå urettferdigheten i hans dom. Han skapte derfor et 40 kvadratmeter lite krigskabinett delt på fire. Nazismen har overlevd lenge i Norge.

Autoritær som han var, tok far det for gitt at vi var trofaste til hans fortelling om hvorfor han valgte nazismen. Det å beundre Knut Hamsun som forfatter og som politiker ble et lojalitetsspørsmål. På meg fikk det en motsatt effekt. Allerede før jeg ble tenåring, var derfor spørsmålet om hvorvidt Knut Hamsun var nazist eller ikke, aldri et intellektuelt eller litteraturfaglig spørsmål for meg. Likevel har jeg hatt mine Hamsun-opplevelser. Mitt sterkeste møte med Hamsun, uten at jeg ble utsatt for press, skjedde en kveld på Ringsaker folkehøgskole da jeg var 20 år gammel. En kveld var det Olafr Havrevold som leste fra Victoria i NRK. Jeg lå i mørket og hørte Havrevolds intense stemme. Det gikk rett inn. Naturligvis hadde Knut Hamsun en fabelaktig formuleringsevne. Men hans vakre ord og formuleringer kunne også være et slør over noe brutalt som ble tydelig når han uttrykte seg politisk. Far ville jo, tror jeg, aldri ha elsket Hamsun om han kun hadde vært en eminent forfatter. Han ville nok ha lest ham, men kanskje ikke gjort ham til et ikon som fikk plass på veggen. Det var den politiske Hamsun som gjorde at alt falt på plass for far.

Far var en såret mann som ikke kunne akseptere samfunnets dom over hans krigsinnsats på Tysklands side og kjente seg i ett med diktergeniet som heller ikke ville forstå hva galt han hadde gjort. Da jeg intervjuet far til det som ble Fars krig i 2008, var det vanskelig for ham å snakke om krigen han hadde vært med på. Da jeg presset ham til å fortelle om den brutale invasjonen i Ukraina i 1941, som han var med på, ville han først heller snakke om Knut Hamsun og den uretten han hadde vært utsatt for. Far fulgte tett på Hamsuns liv da Hamsun levde, og fortsatte å følge alle debatter om Hamsun til han til sist ikke kunne lese. Da far døde i 2011, gikk jeg gjennom alt han hadde samlet på. Bøker, naturlig nok mange av dem om Hamsun. I tillegg var det også notater og kassetter der han hadde snakket til meg. Svært mange av fars Hamsun-bøker var gamle, skjøre og skadde. De ble kastet. Det var også opptak fra radioprogrammer der temaet var litteratur og Hamsun. Men det var store mengder med avisutklipp. Svært mye handlet om Hamsun. Da Ståle Dingstads mektige verk Knut Hamsun og det norske holocaust kom tidligere i år, leste jeg den så raskt jeg kunne. Det var en glede. Mye av det jeg har grublet og tenkt, falt på plass. Først etter at jeg hadde lest Dingstads bok, har jeg innsett at jeg burde ha lagt betydelig større vekt på Hamsuns rolle i fars politiske utvikling enn jeg gjorde den gang jeg for 15 år siden skrev Fars krig. Ståle Dingstad skriver, blant annet, at «Hamsun investerte etter hvert hele seg og sitt i dette regimet og lot alle andre hensyn fare». Hadde jeg konfrontert far med det, ville han nok svart: «Ja, nettopp – det var da bra!»

Far vokste opp i et miljø og en tid der glorifiseringen av Knut Hamsun var stor, han fikk tross alt Nobelprisen i litteratur. Far var veldig opptatt av og stolt av at Hamsun i to år bodde på Raufoss etter å ha fått jobb som veiarbeider på Toten. Riktignok avanserte han raskt til en stilling som kontorist. Hans dikteriske evner ble raskt forstått og han ble tatt imot av den kulturelle eliten på Gjøvik ikke langt unna. På veien opp fra Raufoss sentrum og til huset der far vokste opp, har en av sideveiene til Østvollvegen fått navnet Knut Hamsuns veg. Denne nærheten til Hamsun, riktignok mange år etter at dikteren hadde børstet av seg veistøvet, bidro til at far fikk interesse for hva Hamsun faktisk skrev. Da Tyskland i 1936 arrangerte sommer- og vinter-OL, ble 16 år gamle Petter svært politisk engasjert på tysk side. Industriarbeidersønnen leste og leste og skapte seg et verdensbilde basert på hva Adolf Hitler og Knut Hamsun faktisk mente. Fars sans for de to styrket seg under den opphetede striden da Den norske nobelkomité i 1936 ga fredsprisen til den tyske, men fengslede pasifisten Carl von Ozzietzky. Da Hamsun fikk vite at nettopp Ozzietzky var nominert til den gjeve prisen, gikk han hardt ut og angrep både den fengslede og Nobelkomiteen. Hamsun fikk hele den borgerlige pressen og politikere på høyresiden med i kampen mot fredsprisvinneren. Da jeg var 13 år og gikk i 7. klasse, diskuterte jeg og far det som skjedde da Ozzietzky fikk Nobelprisen. Det endte med at jeg skrev en 21 siders lang oppgave jeg kalte «Ozzietzky i strid». I kapittel to med overskriften «Knut Hamsun slår til» skrev jeg at Hamsun, som var «bred og trygg og rik», reagerte sterkt på kritikk av det jeg kalte «overmennenes land». Fars støtte til Hamsun inspirerte meg i motsatt retning av det han ønsket. Etter dette hadde jeg og far definert hverandre. Vi var motstandere, men på det tidspunktet ikke fiender. Det kom senere.

I 1941 vervet far seg til Regiment Nordland og var derfor med på det tyske stormløpet mot Sovjetunionen med mål om å erobre hele dette store riket. Det skulle koloniseres med germanere. Det var ikke en forsvarskrig som enkelte frontkjempere i ettertid har hevdet. Det var Tyskland som angrep, slik tyske tropper allerede hadde overfalt Østerrike, Tsjekkoslovakia, Polen, Danmark og Norge. Far visste hva han var med på og benektet det ikke. Jeg er ganske sikker på at han hadde med seg Knut Hamsun på røverferden. Kanskje hadde han tatt med seg Victoria, der lengselen etter kjærlighet gjennomsyrer det hele. Lå han og leste i en skyttergrav om at «alle veier til kjærligheten er fulde av blomster og blod»? Det var nok mer blod enn blomster der han befant seg i Ukraina.

Far hadde det med å henge opp bilder av politiske forbilder. For far var ikke Knut Hamsun kun en gudbenådet forfatter, men også et ideologisk idol fordi han brukte sitt navn til å støtte nazismen i Tyskland og Norge etter 1940. Da far og mor flyttet til Oslo i 1944, og far hadde begynt i det nazifiserte kriminalpolitiet, fikk de tildelt en leilighet i Bygdøy allé. Hjemvendte frontkjempere hadde privilegier og tilhørte eliten i dette som skulle vært et norskgermansk rike. Leiligheter til rømte, arresterte eller deportere jøder og nordmenn ble fordelt på slike som far. Noe av det første han gjorde da de flyttet inn i leiligheten, var å gi et portrett av Vidkun Quisling hedersplassen ved inngangsdøren. For noen år siden fant jeg ut at den jødiske barnelegen Berthold Epstein og hans kone hadde bodd i den samme leiligheten som mor og far overtok i 1944. Epstein hadde kommet til Norge fra Tsjekkoslovakia i 1940 og ble ansatt på Rikshospitalet. I 1942 ble de to arrestert og deretter sendt til Auschwitz. At mor og far bodde i nettopp Epsteins leilighet, med NS-førerens portrett på veggen, gjør fars – og også mors historie, som jo tross alt ikke var nazist – ekstra ubehagelig.

Frontkjemperne, og også en god del tidligere NS-medlemmer, holdt kontakt i mange år. Det var i hvert fall tilfellet i Oslo og omegn. Og visse av dem fungerte som politiske føringsoffiserer som passet på gruppemedlemmenes utholdenhet og holdninger. Bjørn Østring, som opptrer i NRKs usle frontkjemperserie, var en av dem som fulgte nøye med. I 1995 publiserte jeg en reportasje i Dagens Næringsliv som tok for seg det som skjedde med eiendelene til de jødene i Norge som ble sendt til gasskamrene. Bjørn Østring sendte da et brev til far der han skrev: «Har du fått med deg hva sønnen din har stelt i stand?» Grunnen til hans reaksjon var at reportasjen hadde skapt en viss oppstand som nok Østring ikke var spesielt begeistret for. Far forklarte meg senere at den gruppa som samlet seg til jevnlige møter, var holocaustfornektere. Å la Bjørn Østring slippe til i frontkjemperserien uten motspørsmål er derfor en katastrofe. Intervjuene med frontkjemperne ble tatt opp for mange år siden, og nå, etter deres død, fikk de mulighet til å frita seg selv for ansvar i beste sendetid. Dette ble ikke problematisert av serieskaperne. Bedre ble det ikke da en historiker som deltok i debatten om serien i NRK, faktisk forsvarte at frontkjemperne gikk til krig på tysk side. Vegard Sæther hevdet at vi ikke kan si at frontkjemperne svek Norge fordi de var villige til å «ofre livet sitt nettopp for å beskytte Norge». Det er rett og slett en kopi av hva far og andre frontkjempere sa når de skulle bedyre sin uskyld.

Hva var det som gjorde min far så politisk radikal at han var villig til å satse liv og lemmer på Adolf Hitlers storgermanske drøm? Hvilken rolle spilte Knut Hamsun? Far ble fanget av Hamsun som forfatter og da Hamsun også ble en tydelig politisk stemme og ga sin støtte til Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland, fulgte far ham videre. Hamsun red to hester. Han skrev tekster som var lavmælte og mangetydige, men samtidig fremmet han stereotypier om nasjonale minoriteter og ikke minst om jøder. Han uttalte seg til pressen svært propagandistisk og negativt om jøder og skrytende om Tyskland og Adolf Hitler. En kombinasjon av disse to uttrykkene for Hamsuns virke og politikk påvirket min far i betydelig grad. Hamsuns egne politiske oppfatninger må ha vært svært viktig, ellers ville far aldri hatt behov for å «pryde» vår stue med portrettet av Hamsun mange år etter krigen. Jeg er ikke tvil om at Knut Hamsun bidro til at far vervet seg på tysk side og ble SS-soldat. Hamsuns sønn Arild ble det. Hvor mange Hamsun til sist klarte å mobilisere til å ta et slikt skjebnesvangert valg, er det umulig å si noe om. For mor, som aldri ble nazist, ble fars krig til sist hennes undergang. Hun samlet ikke på Knut Hamsun.