17 april 2021
Ännu en debatt om Knut Hamsun -att skilja mellan stort konstnärskap och politisk idioti. Är det möjligt? Är det önskvärt?

Tid efter annan dyker den diskussion upp som förföljt Norge ända sen 1945: hur ska man förhålla sig till Knut Hamsun, nobelpristagaren i litteratur som inte ens efter Tysklands nederlag i kriget vägrade ge upp sin tro på Adolf Hitlers storhet och nazismens välsignelser för mänskligheten?
För egen del måste jag medge att några av Hamsuns böcker gett mig ett par av mitt livs största läsupplevelser, t ex Svält, Markens gröda eller Pan. Jag har läst vad jag kommit över i form av biografisk litteratur. Det senare inte minst för att försöka förstå hur en så enastående författare kunde nå fram till så osympatiska och hopplösa politiska slutsatser. Jag kan inte säga att jag lyckats med det.

Förra gången Hamsun-debatten dök upp i Norge var i anslutning till att Peter Handke 2014 tilldelades det prestigefyllda Ibsenpriset. Det blev då samma uppståndelse kring Handke som den vi fick i Sverige fem år senare när han tog emot Nobelpriset (Svenska Akademien tog alltså ingen varning eller lärdom av de norska bråken). En skillnad fanns dock: i Norge blandades gärna exemplet Hamsun in i de omfattande Handke-grälen. Om det har jag skrivit i min bok Vi som inte var med i kriget.

Plötsligt har nu Hamsun-diskussionen flammat upp på nytt. Glöden i den tycks aldrig slockna. Det är litteraturvetarprofessorn Ståle Dingstad som gett ut boken Knut Hamsun og det norske holocaust (Dreyer 2021). Han har reviderat sin tidigare aningen mer ursäktande förståelse av Hamsun och säger nu i en intervju för Morgenbladet att ”Det å betrakte ham som en stor og god forfatter efter Auschwitz, er barbarisk”. Inte minst är det anti-semiten Hamsun han lyfter fram.
Tyvärr går det inte att länka direkt till artikeln och intervjun i Morgenbladet på grund av en betalvägg, men jag har kopierat in hela texten nedanför bilden av bokomslaget:

Hamsun er ikke lenger en autoritet for meg

Ståle Dingstad leste Knut Hamsun fra perspektivet til en jødisk familie og har skrevet bok om erkjennelsen: «Det å betrakte ham som en stor og god forfatter etter Auschwitz, er barbarisk.»

Anders Firing Lunde

Morgenbladet 16.4.2021

“Dette betyr slutten på Hamsun slik vi kjenner ham», skriver Ståle Dingstad i sin nye bok: Knut Hamsun og det norske holocaust.

Litteraturforskeren har lest Hamsun siden tenårene, og tidligere skrevet doktorgradsavhandling og bok om forfatteren – vel vitende om Hamsuns sympatier for Adolf Hitler og den tyske nasjonalsosialismen. Men den nye boken er et radikalt brudd med synet Dingstad mener at han ble «flasket opp på».

– Vi kan ikke drive et dobbelt bokholderi, der vi avgrenser og definerer nazismen ved Hamsun som uakseptabel, mens alt det andre er en «god forfatter» som skriver «stor litteratur», sier Dingstad.– Vi må plassere Hamsun der han hører hjemme: i det politiske landskapet som forberedte grunnen for folkemord.

Dingstad avslutter boken med tolv teser, og i den aller siste skriver han: «Hamsun var som forfatter en premissleverandør for det norske Holocaust, og det å betrakte ham som en stor og god forfatter etter Auschwitz, er bar­barisk.»

Forakten forener . Hele Hamsuns forfatterskap hører hjemme i nazismens ideologiske landskap, mener Dingstad. Ikke bare artiklene og brevene der Hamsun skrev sine politiske synspunkter, men også romaner som Sult.

– Sult har hatt kunstnerisk stor betydning, og noe av det som gjør Sult til en bok som det fortsatt går an å lese, er den til dels selvironiske holdningen til jeg-personen. Han vurderer seg selv og gjør seg selv til latter, men denne holdningen forsvinner etter hvert. Da blir det bare andre han ser ned på, sier Dingstad.

– Jeg vil nok få masse pepper hvis jeg avskriver Sult , men hvis man ser nærmere på hvordan han fremstiller den gamle kakekonen, kvinnene og tiggerne, så er det med forakt. Det foraktfulle menneskesynet er gjennomgående i Hamsuns forfatterskap. Så kan man si at den kunstneriske verdien er stor likevel – men det kommer an på hva vi skal fremheve som verdifullt.

Dingstad mener for eksempel at skoleverket ikke lenger kan forholde seg likegyldig til disse aspektene ved Hamsun.

– De er forpliktet til visse verdier, som demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Hamsun representerer ingenting av dette. Skal vi fortsette å lese ham, må vi vektlegge de vonde sidene.

Dingstad synes det er vanskelig å svare på hvorvidt han nå setter pris på forfatterskapet i det hele tatt.– Han er en morsom forfatter, og jeg kan ha glede av å lese brevene, replikkene, men det blir ikke lett hvis jeg tar i betraktning alt vi vet om hva han gjorde, sørget for og var medskyldig i. Hitlers propagandaminister Göbbels var også en morsom mann, men som regel på bekostning av andre. Vi må ta hensyn til hvem Hamsuns litteratur har gått utover.

Foredragssporet. Gnisten til Dingstads nye bok ble tent i 2017, da forskeren holdt et foredrag om Hamsuns fremstilling av samer og jøder i Markens grøde, romanen som sikret Hamsun nobelprisen i litteratur i 1920. Anledningen var romanens 100-årsmarkering, og arenaen for foredraget var det lulesamiske senteret Árran på Hamarøy i Nordland – kommunen som Hamsun vokste opp i.

– På den tiden jobbet jeg med et prosjekt om fremstillinger av minoriteter i norsk litteratur, og i foredraget undersøkte jeg dette i Markens grøde, sier Dingstad.

– Plutselig fremstod ikke rasismen og antisemittismen lenger som et appendiks til Hamsuns litteratur, men som selve kjernen. I Markens grøde kobler Hamsun hele sin ideologi til en negativ og fordomsfull fremstilling av samer og jøder, sier Dingstad, som har viet mye plass til Markens grøde i boken sin.

– Romanen ble skrevet en god stund før nasjonalsosialismen fikk gjennomslag, men Hamsun bærer rasismen og antisemittismen med seg hele veien – helt til han oppsøker og tilslutter seg nazismen flere år senere. I Markens grøde fikk ideologien plass i sjangeren og feltet som gjorde Hamsun stor.

Nabofamilien. Dingstad undersøker også holocausthistorien i kommunen der Hamsun skrev ferdig Markens grøde : Larvik. Forfatterens naboer var på et tidspunkt den jødiske Sachnowitz-familien. Bare én av dem, Herman Sachnowitz, overlevde andre verdenskrig.

– Det var konsekvensen av ideologien som Hamsun fremmet i romaner, artikler og reiseskildringer. Det vi har betraktet som et folkemord et annet sted – i Polen – startet her og rammet med større kraft i Norge enn mange andre steder i Europa, sier Dingstad.

– Jeg tenkte at nå burde jammen Hamsuns problematiske fortid utfordres fra offerets side. Denne materien er tidligere blitt utforsket fra Hamsuns perspektiv. Diskusjonene har dreiet seg om hans rolle og all oppmerksomheten rundt denne. Når man tar familiens perspektiv, blir Hamsun fjernere. Det fremtredende blir Hermans rolle som overlevende, og det familien har gjennomgått.

– I en slik sammenheng blir det uforståelig at mange har betraktet Hamsun som offer: et offer for rettsvesenet, offentligheten, for Dagbladet-journalister. Endringen i perspektiv gjør at man må revurdere hva litteratur er for noe, hva den kan forårsake og hvilken posisjon den kan ha hatt. Vi må lære oss at litteraturen ikke er god. Hamsuns litteratur arbeidet for det onde.

– Kan ikke litteraturen også romme det onde?

– Litteratur er en speiling av verden, men hos Hamsun er ikke litteraturen bare en etterligning av verden som inkluderer det onde. Hamsun markerer tydelig hva han er mot og hva han er for. Han er mot samer, mot tatere, mot afrikanere og afroamerikanere, han er mot inuitter og en hel rekke folkegrupper som han kommenterer nedsettende. Det er en politisk føring, og det er disse føringene som gjør det problematisk.

Etikkens estetikk. Da de etiske erkjennelsene meldte seg for Dingstad, forandret det estetiske ved Hamsuns litteratur verdi.

– Litteraturen har mistet sitt etos. Hamsun er ikke lenger en autoritet for meg. Det var han i min studietid fordi vi er blitt flasket opp med at forfattere av klassikere har en autoritet, og at vi må fortolke og forstå det de har skrevet, mens alt det andre kommer i annen rekke.

Nå mener Dingstad at overlevelseshistorien til Herman Sachnowitz, skrevet av forfatter Arnold Jacoby i Det angår også deg (1976), er viktigere «verdenslitteratur» enn Hamsun. Men denne boken ville aldri vært utgitt hvis Hamsun fikk det som han ville, mener Dingstad, for da ville ikke jødene hatt noen fremtid i Norge.

– Den tematiserer en forbrytelse, et folkemord, på en måte som overgår alt annet i vår norske litteraturhistorie. Det er rart at den ikke har fått en viktig plass. Det er noe skjevt med fordelingen av oppmerksomhet her.

Oppgjøret. Det er ingen nyhet at Hamsuns rasisme og antisemittisme tematiseres av norske litteraturforskere.

– Jørgen Haugan og Tore Rem har fått mye og fortjent oppmerksomhet for bøkene de har skrevet. Men Tore Rem, som er en god kollega, holder fortsatt fast ved et dobbelt perspektiv, sier Dingstad.

– Han er opptatt av det problematiske og politisk umulige ved Hamsun, samtidig som han setter pris på den såkalte kunsten. Dette standpunktet har vært gjeldende lenge. Selv om Rem er mer kritisk enn de fleste andre forskere, så verdsetter han litteraturen, og mener at vi kan holde fast ved denne todelingen.

Tross tesen om at det er «barbarisk» å betrakte Hamsun som en stor og god forfatter, avviser Dingstad at det er «barbarisk» å forske på Hamsun, og han vil heller ikke scenenekte forfatterskapet hans.

– Tvert imot tenker jeg nå at vi må få dette frem. Det er noe av mitt bidrag: Jeg fremhever antisemittismen som en ideologi i Hamsuns forfatterskap. I sum er det viktig å være seg bevisst at det faktisk var dette han sa og mente.

Vil forandre Hamsunsenteret. I et essay i denne utgaven av Morgenbladet skriver Dingstad at Hamsunsenteret på Hamarøy må legges ned: «Det kan ikke være statens oppgave å finansiere formidlingen av en krigsforbryters ideologi.»

– De fremhever at Hamsun støttet nazister eller hadde nazisympatier, som de sier, men de betrakter dette som del av en større helhet i forfatterskapet og biografien som man kan tone ned hvis man ønsker det. Hamsun og «Hamsuns rike» er en godteripose hvor man kan velge det ene eller det andre – alt etter forgodtbefinnende. Det kan det aldri komme noe godt ut av på sikt, sier Dingstad.

– I dette «Hamsuns rike», som turistnæringen prøver å fronte, bor det samer som må føle seg som annenrangs mennesker hvis de leser Hamsuns tekster. Jeg tenker at det kanskje er på tide å stille Hamsun til ansvar. Det innebærer at Hamsuns forfatterskap presenteres som en bidragsyter til en rasisme og en antisemittisme som vi har hatt i Norge i flere hundre år, og som vi fortsatt har. Vi er ikke kvitt det, men vi må jobbe for at det ikke får gjennomslag.

afl@morgenbladet.no

.